Da jeg var liten drømte jeg om å bli god i idrett, men skjønte relativt tidlig at det aldri kom til å skje. Det er helt enkelt for slitsomt og jeg liker ikke å prestere på høyt nivå. Jeg liker å lykkes med det jeg gjør, men ikke prestere utover normalen liksom. Jeg vil være middels. Det krever jo ikke mye innsats.
Senere drømte jeg plutselig om å bli en flink håndballtrener, en slags hybris som oppstod etter å ha vunnet en kamp med mitt 5.divisjons damelag. Men å være trener er også slitsomt. Man må prestere der også, om ikke annet ved å finne på nye øvelser man kan utføre på trening.
Min nye drøm er å bli materialforvalter. Jeg har alltid vært fascinert av de lagene som har orden i sakene sine, vannflasker i en beholder, klister i en utstyrskoffert, ferdig utskrevne kamprapporter osv. Det krever riktignok planlegging, forberedelser og innsats, men ikke på et sportslig plan. Samtidig vet jeg som trener hvor deilig det er å kunne fokusere kun på det sportslige, ikke bruke masse energi på administrasjon. Jeg drømmer altså om å bidra til det sportslige uten å gjøre noe sportslig.
Jeg vil være han som møter opp en halvtime før jentene ankommer hallen (ja, jeg vil være materialforvalter for et damelag. Det er sånn Gud skapte meg). Jeg henger opp draktene i garderoben, legger kanskje et eple og en banan på hver plass, fyller vannflaskene som selvsagt bærer hver enkelt spillers navn og setter ut disse også. Jeg har full kontroll på hvilke spillere som har diverse skader og trenger teip, hvilke spillere som foretrekker en spesiell type klister. Dersom jeg føler meg litt crazy legger jeg kanskje en kjærlighet på pinne på hver plass også!
Under kampen fyller jeg på vann. Jeg legger teiprullene tilbake på plass i den spesialtilpassede kofferten. Jeg sørger for at klisteret er tilgjengelig på avtalt sted. Jeg setter spillernes treningsbager på rekke og rad bak benken, rydder opp klær og sko. Om jeg føler meg litt crazy kan jeg kanskje si noe oppmuntrende til de som sitter på benken og venter på å få spille. Jeg klapper de ikke på ryggen, jeg skal ikke være en sånn fyr.
Etter kampen rydder jeg alt utstyret. Jeg betaler dommerne og setter alle papirer og kvitteringer inn i mappa mi. Jeg gleder meg til å scanne inn og sende nødvendig dokumentasjon til håndballforbundet ved å bruke multifunksjonsprinteren jeg har hjemme i stua. Om jeg føler meg litt crazy kan jeg kanskje skrive en liten hilsen til forbundets administrasjon når jeg sender papirene. Jeg skal bli en sånn kar som gjør alt riktig. Det blir aldri noe tull med papirene.
Det siste jeg gjør etter en kamp – og det første jeg gjør før neste – er å krysse av på inventarielista mi. Antall teipruller. Antall isposer. Alt skal stemme. Om jeg føler meg litt crazy kan jeg kanskje overse det faktum at Johanna nok en gang har revet teipen på langs for å få en sånn tynn teip for fingrene sine – når hun vet at jeg har egne teipruller for den slags.
Etter sesongen får jeg blomster og treneren sier takk for at jeg underletter arbeidet hans. Spillerne sier at de er imponert over hvor god kontroll jeg har på sakene, men at jeg kanskje ikke trenger å påminne dem om hvilket rom i utstyrskofferten klisteret skal legges tilbake i på hver eneste trening. Jeg får en t-skjorte det står ”Materialforvalter” på som jeg bruker på hver eneste trening og kamp.
Etterhvert blir jeg eldre. Tiden setter sine spor, manglende fysisk fostring og tyngdekraften gjør at mannen i speilbildet er bredere og mer krokrygget enn tidligere. Jeg bommer i blant på navnene på spillerne når jeg setter vannflaskene på plass i garderoben. Utstyrskofferten har plutselig bingopapirer og gamle strømper i lomma hvor dommerkvitteringene skal være. Et par av jentene på laget synes det er litt kleint at det bare er de som får kamferdrops før kamp. Treneren synes det er litt slitsomt å stadig motta ferdig utfylte kamprapporter med navn på spillere som sluttet for 15 år siden. Dommerne spør om noen kan betale med sedler i stedet for de 917,50 kronene i mynt som jeg gir dem.
Materialforvalter-t-skjorta mi burde kanskje vært vasket oftere. Eventuelt erstattes med en større størrelse. Og det finnes muligens bedre deodoranter enn klisterspray.
Og kanskje man av og til kan prate om annet enn Johanna som aldri gjorde feil med teiprullene mine. Hun var til å stole på, Johanna. Hun viste respekt for arbeidet mitt, ikke sånn som disse småjentene som tror verden er tilrettelagt for dem.
Etter sesongen får jeg blomster for innsatsen. Og dusjsåpe.
Dette drømmer jeg om.
Thomas
—
Fra oktober 2013 blogger Thomas på GoyHK.com. Thomas er tidligere spiller og trener i Gøy Håndballklubb, og er fortsatt tillitsvalgt. Han æresmedlem i Gøy HK. Han tilbringer sin tid i vårt naboland Sverige, og er vår eneste utenlandsproff.