De kule gutta i klassen spilte håndball, altså ville jeg spille håndball. De flinke på laget kunne hoppe opp i lufta og kaste ballen i mål. Det klarte ikke jeg. Ingen av gutta ville stå i mål. Det ville ikke jeg heller, men jeg skjønte at det strategisk sett kunne være smart å teste ut. Dermed startet en lang og ganske forutsigbar karriere som keeper på lavt nivå.
Jeg har redda noen skudd, men sluppet inn desto mer. Dette er dog helt uinteressant.
Jeg vil i stedet prate om smerte.
Ofte hører man at folk ikke ville turt å stå i mål. Det gjør i grunnen ikke jeg heller. Ballen kommer så sinnsykt fort og det smeller kjempehøyt når den treffer stengene. Og så gjør det sjukt vondt når den treffer kroppen min (når jeg foretar en såkalt redning). En håndball er et slags fysisk mirakel av en gjenstand. Fullpumpet med luft og med et centimetertykt lag av klister er en håndball utrolig hard. Men selv en håndball må gi tapt for fysiske lover som tyngdekraft, masseforflytning og negativ akselerasjon (eller retardasjon om du vil).
Som eksempel kan vi kikke på det som skjer når en håndball forlater hånden til en middels dyktig spiller og etter en altfor kort reise treffer målvakten i ansiktet.
Først har man kollisjonen – eller treffet – hvor ballen får kontakt med målvaktens øyehule- og kinnben. Dette er to forholdsvis robuste skjelettområder som isolert sett tåler ganske tøff motstand. Imidlertid er det her tidligere nevnte fysikk kommer inn i bildet. Ballens retardasjon skjer umiddelbart ved treffpunktene, Imidlertid inntreffer en masseforflytning som påvirker området mellom panne/øyehuleben og kinnbenet. Ballen har vi tidligere konstantert er ganske hard. Og den stopper når den treffer. Dvs, deler av ballen stopper. Området på ballen som ikke får den første kontakten med skalleben fortsetter dessverre et par centimeter til. Ballens fart bremses dramatisk, men ikke fullstendig. Dessverre for målvakten (og vi snakker altså om meg dersom du er i tvil) er det nese og øyeeple som befinner seg i dette ”nedslagsfelt 2”-området. I dette området er forøvrig klister en uting, f.eks om man tilfeldigvis bruker kontaktlinser. I tillegg viser det seg at selvom ballen nå utvilsomt fremstår som mindre hard enn den sementklumpen jeg tidligere beskrev, den har jo beviselig klemt seg litt sammen i en slags amerikansk fotball-form, så er den fortsatt såpass full av masse at en noe overproposjonert nese får lide. I tillegg får man nakkesleng og tårer i øynene, blir helt rød i ansiktet og litt forvirret. Ikke sexy (i den grad en person i genser og joggebukse i utgangspunktet er sexy).
Et annet eksempel er området litt lenger sør: Genitaliasenteret. Ballen i balla. Smell på pungen osv osv. Gutter får vondt i hele kroppen pluss litt i hjertet også når man får et slag på rognpåsan. Derfor har man valgt å finne opp en litt for liten, knallhard plastkopp som skal plasseres over dette området. I motsetning til den populære oppfatningen rundt suspensoriet – eller ”susp” for oss travle businessmennesker – er ikke denne innfatningen skapt for å unngå smerte. Den eneste funksjonen (bortsett fra å skape ubehagelige merker i lysken) er å unngå at testiklolarosene ikke knuses til pulver. Smerteaspektet ville man lykkes bedre med om man stappet en kosebamse ned i buksene, forøvrig et ganske bra forslag fra meg til dere potensielle investorer der ute. Den harde plastkoppen ligger nemlig alltid med den harde nedrekanten hvilende mot selve episenteret. Når ballen treffer hvor som helst på suspen får man derfor et ganske voldsomt kakk mot kjærlighetsposen. Og det gjør vondt på en litt rar og uventet måte.
Men vet dere hva? Frykten for å bli truffet i ansiktet eller i skrittet er ikke grunnen til at jeg er så livredd for ballen som jeg tross alt er. Det aller verste er å bli truffet i siden av forsvarsverket/rustningen/
Hvilken posisjon på banen gir størst sjanse for å bli truffet i dette katastrofeområdet? Kantene såklart. Derfor pleier jeg å snu meg vekk, lukke øynene og løfte på det ene benet for å skape så mye rom som mulig for ballen. Hadde jeg vært raskere hadde jeg flyttet meg ut til straffelinja. Kantspillere er sadistiske svin.
For å oppsummere er det jævlig kjipt å være keeper. Det gjør vondt og er skummelt. I tillegg er det ganske kjedelig. Man er jo egentlig ikke med på laget i det hele tatt og man spiller jo ikke håndball. Min eneste oppgave er å hindre medium flinke håndballspillere i å lykkes med det de trives med på fritiden sin. Det er en destruktiv adferd som egentlig ikke burde settes pris på.
Avslutningsvis må jeg fortelle at jeg i 30-årsalderen ble fortalt at om en forsvarsspiller løfter armene sine og vrir litt på kroppen, kan personen i teorien styre/invitere/lure angriperen til å kaste ballen mot et bestemt område i målet. Dette området kalles ofte keeperhjørnet. Det var i utgangspunktet en hyggelig informasjon å motta, men snart viste det seg at dersom forsvarsspilleren ikke lykkes i å styre ballen i ønsket område og skuddet i stedet går i en helt annen retning – så er det plutselig keeperhjørnet det også. På forsvarerens spørsmål ”hvilket hjørne skal jeg dekke?” svarer jeg derfor alltid: Begge, er du snill.
Thomas
—
Fra oktober 2013 blogger Thomas på GøyHK.com. Thomas er tidligere spiller og trener i Gøy Håndballklubb, og er fortsatt tillitsvalgt. Han æresmedlem i Gøy HK. Han tilbringer sin tid i vårt naboland Sverige, og er vår eneste utenlandsproff.