Mitt liv som håndballforelska

I 2011 arrangerte Gøy HK Studentmesterskapet i håndball i Oslo. Det ble en suksess både sportslig og sosialt, med unntak av overnattingstilbudet som de aller fleste var enig om var et elendig opplegg. Jeg var ansvarlig for overnattingstilbudet.

Mens jeg satt på skolen vi hadde leid og ventet på de tilbakevendende studentene etter første kampdag, tikket det inn en sms fra trenerkollega Christian: ”Du skulle sett Ingunn, midtbacken på TSIs damelag! Jeg tror jeg er håndballforelska!”. Dessverre fikk jeg ikke sett henne spille da jeg var både dag- og nattevakt på overnattingsskolen. Tre måneder senere deltok imidlertid Gøy HK på Tromsøstudentenes Vårcup i Nordens Paris og der fikk jeg endelig sett Ingunn i levende live. Og jeg ble håndballforelska jeg også. Gode avslutninger og finter, elegante innspill og pasninger i angrep. En energisk bauta i forsvar. Hun jublet mer over lagvenninnenes prestasjoner enn sine egne og bandt laget sammen på alle måter. Definisjonen av håndballforelska er muligens noe sånt som at det er noe estetisk over prestasjonene, samtidig som man kobler på trenerhjernen: ”Tenk å ha en sånn spiller på laget!”. Og så må spilleren være søt såklart. Og gjerne hete Eduarda Amorim om det er mulig.

Uansett hvor mye trenerutdanning og erfaring man har er det umulig å ikke la seg fascinere av enkeltspillere. Det er selvsagt laget som presterer, men man finner allikevel sin favoritt. Ikke alltid den beste på laget, men kanskje den som gjør de mest spektakulære valgene eller den som alltid går i krigen og ofrer alt. Noen imponeres mest av gode målvakter, andre synes de tøffeste forsvarerne er best. Selv har jeg alltid vært mest fascinert av de offensive kvalitetene, noe som sikkert betyr at jeg fortsatt ikke har utviklet en spesielt smart håndballhjerne. Gode trenere trekker jo alltid frem forsvarsarbeid som nøkkelen til suksess, jeg har ikke kommet helt dit ennå.

På herresiden har jeg vanskelig for å bli håndballforelska, men lar meg lett imponere. Det begynte vel egentlig i Stokkehallen på begynnelsen av 90-tallet. Vear IF hadde et forholdsvis bra G16-lag og stjerna het Jon Egil. Når han gjorde sine hoppskudd ”hang” han så lenge i lufta at jeg trodde han kunne fly. Etter å ha sett en Vearkamp øvde jeg på hoppskudd sammen med fetterne mine Espen og Lars i flere timer. Vi lykkes ikke spesielt bra, noe som bare forsterket inntrykket av hvor god Jon Egil faktisk var. Han ble senere en av de mest meritterte spillerne i Norge så det var et ganske bra valg av forbilde.

Nå er det en haug med verdensklassespillere å la seg fascinere av, men jeg synes det er like moro å finne ”stjernene” i lavere divisjoner. I Gøy HK er det en herrespiller som heter Steffen. Han er vel bare sånn passe god i forsvar, men har det beste skuddet jeg noensinne har sett. Han spiller både gode og dårlige kamper, men jeg blir glad av å se han kaste ballen mot mål med sin spydkasterteknikk. Skal kanskje ikke så mye til å briljere når med- og motspillere er på middels nivå, men når en spiller kan få en 3-4.divisjonskamp til å bli interessant er du innafor i min bok.

Om det er noen som leser dette hadde det vært veldig gøy å få vite hvilke forbilder/favoritter som finnes der ute! Noen som husker Sjur Tollefsen for eksempel? Send meg en mail (thomas_nymoen_lund@hotmail.com) så oppdaterer jeg bloggen med flere håndballforelskelser.

Thomas

—

Fra oktober 2013 blogger Thomas på GoyHK.com. Thomas er tidligere spiller og trener i Gøy Håndballklubb, og er fortsatt tillitsvalgt. Han æresmedlem i Gøy HK. Han tilbringer sin tid i vårt naboland Sverige, og er vår eneste utenlandsproff.