Mitt liv langt unna pallen

Da jeg var 5 år var jeg Vears beste skiløper født 1979. Løypa var en runde på halve fotballbanen og min teknikk bestod av å løpe så fort jeg kunne med ski på beina. Foreningen hang opp resultatene på en liten tavle på skolen og det var helt utrolig stort å se navnet mitt øverst på den lista. Bak meg kom alltid Erling. Som 6-åring ble jeg automatisk oppgradert til en langrennsløype som gikk innover i skogen, med både bakker og svinger som gikk til høyre. Det virket slitsom, så da sluttet jeg med ski.

I stedet ble det fotball. Her traff jeg på Erling igjen. Han var lagets desidert beste spiller, på tross av at han utseendemessig var klin lik meg. Erling var så god at han fikk spille med de som var både ett og to år eldre enn oss – og var toppscorer på alle lagene. På denne tiden var vi jækla gode i fotball, vi vant omtrent alle kampene vi spilte og spesielt 16-0-seieren mot nabobygda Stokke i 1985 var fin. Erling og jeg feiret ved å synge Jahn Teigens ”Heia Eik” i barnehagen (som det viste seg at vi gikk i begge to). Lagets nest beste spiller het forøvrig Kristine, som spilte fotball med gutta 10 år før Vears første jentelag ble stablet på beina.

Moroa tok en brå slutt da vi ble gamle nok til å spille 11’er-fotball på stor bane. Plutselig var det fryktelig langt til nærmeste lagkamerat. Som keeper hadde jeg store problemer med å sparke ballen mer enn ca 15 meter og det ga en del utfordringer for resten av laget. Heldigvis fant Erling ut at knærne hans ikke hadde godt av å løpe rundt på myra (som Vear IF kalte fotballbanen sin). Erling kjøpte seg derfor keeperhansker og drakta til Peter Schmeichel og ble lagets beste spiller nok en gang. Dessverre tapte vi omtrent alle kampene vi spilte og jeg var blant lagets absolutt dårligste spillere, både innsats- og ferdighetsmessig.

På håndballbanen var det i grunnen samme historie: Jeg orka ikke springe så mye, så jeg ble keeper selv om jeg var livredd for ballen. Erling var som vanlig lagets beste og toppscorer. Dessverre viste det seg at 1979-årgangen generelt sett ikke var spesielt gode i idrett på Vear. Vi tapte ganske ofte. Allikevel ble vi tatt vare på av trenere, lagledere og foreldre. I det minste helt frem til gutta fant ut at det evolusjonsmessig sett var lurt å treffe litt nye mennesker i stedet for den samme gjengen man tross alt så hver eneste dag ellers i bygda. De færreste av oss fortsatte med idrett etter vi hadde passert 18.

Nå har jeg straks fullført mitt 22. år som håndballspiller og totalt 30. år som idrettsutøver. Jeg har definitivt tapt mer enn jeg har vunnet og har jevnt over prestert på nøyaktig samme nivå hele veien: Ikke bra nok.

Gjennom årene har jeg mistet alt som heter vinnerinstinkt, i stedet har jeg blitt uforholdsmessig opptatt av at alle skal være venner og syntes det var en fin kamp. Jeg er glad for at jeg kommer meg opp fra sofaen og inn i idrettshallen (vel å merke uten å skifte klær, joggebuksa er også keeperbuksa mi). Jeg er glad for å få leke med ball sammen med andre avdankede mennesker og kanskje få være sosial utenom treningstiden. Jeg har ikke på noen som helst måte bidratt til at håndballen eller fotballen har utviklet seg i positiv retning verken nasjonalt eller internasjonalt. Riktignok har jeg fått gleden av å spille sammen med – eller mot – folk som har vært skikkelig bra, men det er liksom ikke det samme. Merkelig nok har jeg søren meg hatt det moro allikevel. Det er kanskje en slags seier det også?

Hvordan gikk det så med Erling? Han fikk blant annet en sønn. Som selvsagt er best på laget.

Thomas

Fra oktober 2013 blogger Thomas på GoyHK.com. Thomas er tidligere spiller og trener i Gøy Håndballklubb, og er fortsatt tillitsvalgt. Han æresmedlem i Gøy HK. Han tilbringer sin tid i vårt naboland Sverige, og er vår eneste utenlandsproff.